Om Stortann seter

I vikingtiden og lenger framover stod furuskogen tett gjennom hele dalføret. Skogen slapp lite lys i gjennom og det var smått med beite. De åpne glennene som fantes ble gjerdet inn som innmark, slik at en krøttera fikk stadig mindre beiteplass, i tillegg til at det ble stadig flere dyr. I tillegg var klimaet varmere, slik at sommeren var en tøff tid for dyra. Derfor søkte dyra automatisk mot høyere lende, opp etter liene, hvor det gjerne kom et kjølig drag fra fjellet. Her var også insektene mindre plagsomme og det fantes mye saftig gress etter bekker og myrer. Oppe i bjørkeliene var det enda bedre, her kunne gresset stå høyt. Her var det så mye å spise at krøttera gjerne ikke kom hjem om kvelden. Dette førte til mye merarbeid, ofte måtte en høyt opp i lia, krøttera kunne være vanskelige å finne og ofte var en ikke nede før etter midnatt.

På et tidspunkt begynte en derfor å sette opp ei bu oppe i hjemfjellet, med langåre og ljore i taket. Budeia kunne da være med dyra, hente dem i kveldinga, melke og stelle dem og deretter kunne dyra roe seg ned rundt bua om natt a. Disse første buene lå øverst i liene langsmed Gudbrandsdalen. Gården Flyen har hatt eiendommer øverst i Nordre Brekkom som ikke har noen sammenheng med hva en ellers har eid. Navnet henger fortsatt igjen i Flyødegard.

Etter hvert fikk noe disse første seterbrukene noen større og flere hus, fjøs kom fordi det var risikabelt å ha krøttera under åpen himmel på grunn av bjørn og ulv. Budeia måtte etter hvert være med dyra på beite, fordi en var langt mer rovdyrutsatt jo lenger innover fjellet en kom. En god hjelp i dette ble etter hvert buhunden, de gamle norske buhundene skulle være både kloke og tøffe for å være et godt vern for buskapen.

Med dette var seterbruket kommet i gang. Gjennom hundrer av år ble det vanlig å bygget to og to sætre i nærheten av hverandre, for å kunne ha hjelp i nærheten hvis det oppstod problemer.

Men buskapen vokste etterom folketallet og gårdene økte og når alle bølingene kom til fjells ved Jonsok, var det lokkerop og bjelleklang i alle beitestrøkene, I tillegg gikk gjerne både hest og småkrøtter i de samme områdene, og allerede etter en 5-6 uker kunne det bli slutt på beite. Dyra gikk da lenger og lenger inn i fjellet og de var nesten ikke til å styre. Hvis de slapp til, tok de seg igjen lange råk og var ikke tilbake før ved midnatt.

Dermed gjorde en igjen det en hadde gjort før, en flyttet setrene rundt en mil lenger inn i fjellet, hvor fjellkarene hadde sett at det var fint fjellgras opp mot tregrensen. Når denne utflyttingen ble satt i gang vet en ikke sikkert, men det skjedde trolig i perioden 1630-1660. Gården Flyen har seter på Tann i 1665.

Stortann ligger høyt over Brekkom. På det meste var det over 40 gårder som setret på Tann. Fra setra skimtes Kvitfjell.
Allerede fra starten av setringen på Tann må en vært avhengig av vannforsyning til det enkelte sæl og fjøs. Dette ble gjort ved å lede vann i et avansert system kalt lekjer. På øvre del av Tann ble dette gjort ved å lede vannet fra Bokkola nesten tre kilometer inn på setra. Etter 500 meter fra Bokkola deler lekjene seg i to, et system som munnet ut ved Spangro og et system som går ned mot sør-delen av setra. Rett før en kommer ned på setra, etter ca 2 km, deler systemet seg på nytt, en del til Fagerli og Sygard og et til Flye og Framigard. Løpet til Sygard gikk over veien i en oppbygd trerenne, som sees på bildet under.

Løpet mot Flye/Framigard gikk i trerenner over dalen bak Flye og deler seg i to: Et løp over veien til Flye og et løp ned til Framigard over veien til Sabua. Herfra rant vannet ned i Dala.
Hver sommer renset en opp i løpet for å sikre vannforsyningen. Ved delepunktene kunne det oppstå konflikt om hvem som skulle ha hvilken vannmengde, i tillegg gikk det vann til en del badedammer som oppstod i groper i terrenget, det største av disse er Djuptjern ved løpet til søndre del av setra.

Systemet fungerer den dag i dag, men trerennene til Framigard ble sist vedlikehold av Morten Flyen på slutten av 80-tallet. Veiene krysses nå stort sett av vannledninger. En del av systemet begynner å bli noe gjengrodd, slik at det trengs en del vedlikehold. På Fagerli ble vannet brukt fram til sommeren som vannforsyning til geitene når en setrer om sommeren.

På Storetann var det eget setermeieri. Halgerd Flyen hadde sommerjobb som "underbudeie" på setermeieriet på Tann i begynnelsen av 1920-årene, og dette var siste sommeren meieriet var i drift. Melken ble avkjølt i melkekj ølere i bekken og levert på setermeieriet. Meieriet hadde eget vasshjul som ga maskinkraft til blant annet separator.

Etter at Tann setermeieri ble nedlagt ble melken fraktet med melkebil til Fåvang Ysteri. Melkebilen legendariske sjåfør Mangne påtok seg innkjøp og tok med seg passasjerer på ruten.